Creative writing: Hun visste ikke

Hun så på han. Håret hans var akkurat litt for langt, han måtte hele tida rykke på hodet for å få det unna øyna. Alltid til venstre. Hun visste at han ville klippe det snart, det var en stund sida sist. Leppene hans bevegde på seg, de forma lydløse ord før de stoppa i et smil. Hans smil. Smilet som viste alle tenna hans. Han hadde store fortenner og litt overbitt. Han fukta leppene med tunga, de var sikkert tørre av vinterlufta. Han fortsatte sin del av samtalen, hun visste ikke hva de snakka om, men tenna hans var ofte framme. Han gestikulerte villt, velta nesten ølglasset foran seg. Lo. Med hele seg. Henda hans hadde skeive lillefingre og, som vanlig, nedbitte negler. Han førte høyrehånda bort til nedre del av kvinneansiktet på venstre overarm, rett under t-skjortekanten. Tatoveringa var ganske ny, men ikke ny nok til at det var dumt å klø på den. Heldigvis. Det ville vært kjipt om han risikerte å ødelegge den bare fordi han klødde litt denne fredagskvelden i november. Hun stirra på hånda over den tatoverte huden som nå ble satt i bevegelse av kløing. De lange fingrene nappa litt i det vide t-skjorteermet, strøyk raskt nedover armen og tok tak i ølglasset. Armen var dekka av lyse hår som sikkert ville kilt hennes nakne hud ved berøring. Hun kunne ikke se håra i den dempa belysninga, men hun visste at de var der og akkurat hvordan de så ut. Hvordan de lå når han bladde i bøker. Hvordan de sto opp når han hørte bra musikk. Fargen på øyna hans var også usynlig. De blågrå øyna hans. Gjemt bak den snart nyklipte luggen. Han blunka. Igjen og igjen. Det var som om alt annet sto stille. Alt annet enn øyelokka som gikk ned og opp, ned og opp. Ned og opp. Øyevippene var mørkebrune og ikke spesielt lange. Men de var en del av øyna hans. Hans blågrå, smale øyne som blunka igjen og igjen. Som så på ølglasset som nærma seg ansiktet. Som stoppa tida. Munnen hans åpna seg litt for å slippe den kjølige væska ned halsen. Den skulle beruse han. Beruse hans kropp, hans sjel, hans væren. Hun så på han. Hun visste ikke at han så på henne.



---

Jeg veit ikke om jeg er helt ferdig, men jeg tror jeg er brukbart fornøyd med (det foreløpige) utfallet. Kommentarer? Hva jeg vil med siste setninga? Er det altfor tydelig? Er dette veldig klisjé? Er beskrivelsene for detaljerte/udetaljerte? Er skrivemåten levende? Hva har du å si om denne teksten?

Creative writing: Writing

I've decided that I want to write. Period? I don't know. Write more? I'm not sure. I'm mostly unsure about the how. I don't write, I've never been a writer. I've always said that I don't like writing, I guess people change. I knew people could change, I would say I'm a pretty decent example of just that, but I never thought I would want to write.

Here I am. Ready to write, without knowledge of the how. Enlighten me. Inspire me. I need words flowing through space and time, the right words, reaching for my thoughts and hands, getting close enough for me to catch them, make them mine, arrange them in orders previously unseen by human kind, untouched by thoughts and imaginations, nonexistent and innocent. Until they meet me.

I will brutally take their innocence. These words, in this order, are no longer unseen, untouched. They're there. Here. I wrote this, these are my words, in orders caught by my imagination.

I need it. I need to know how. How to write and how to make words mine. And later I will figure out the why.

Creative writing: Sjette juli totusenogni

Jeg vandrer rundt i min egen transe, en blanding av ei uke med for lite søvn, dårlig kosthold og såre bein. Vandrer rundt i storbyen, altfor lettkledd for det gråtende været. Jeg er ikke kald, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke kvalm, jeg er ikke sliten. Jeg bare er. Er i storbyens gågate, enser ingen, veit ikke hvor jeg går, enda mindre hvorfor. Men det er jævlig bra. Jeg liker det sånn. Sjansen for å møte noen kjente er minimal, og jeg vil ha det sånn for alltid. Men i morgen begynner hverdagen igjen. Det tærer meg på innsida, jeg gruer meg.

Jeg sitter på en benk aleine, vil være aleine, men den frivillige ensomheten blir brutt av et slitent menneske som setter seg litt for nærme for mine skandinaviske røtter. Hun lokker til seg duene med noen minst like slitne brødblingser. Ensomheten er helt borte. Jeg blir kvalm, men orker ikke flytte meg. Jeg var her først. Du tar ikke med deg hele vennegjengen til en fremmeds fest, det er en uskreven regel, men en regel likefullt.

Alt er feil nå. Duene har forsvunnet, men de tok ikke med seg kvalmen. Den er som en grønn slimklump som formerer seg i magesekken, i lungene, i knærne, i neglene. Jeg er full av kvalme, jeg er kvalme. Nå sprekker jeg. Nå. Jeg må bort herfra, nå, eller så sprekker jeg.

Jeg velger den enkle veien, er ikke i tilstand til oppstyr. Jeg er i en transe. Min egen transe. I storbyen. Og det er bra.