Creative writing: Writing

I've decided that I want to write. Period? I don't know. Write more? I'm not sure. I'm mostly unsure about the how. I don't write, I've never been a writer. I've always said that I don't like writing, I guess people change. I knew people could change, I would say I'm a pretty decent example of just that, but I never thought I would want to write.

Here I am. Ready to write, without knowledge of the how. Enlighten me. Inspire me. I need words flowing through space and time, the right words, reaching for my thoughts and hands, getting close enough for me to catch them, make them mine, arrange them in orders previously unseen by human kind, untouched by thoughts and imaginations, nonexistent and innocent. Until they meet me.

I will brutally take their innocence. These words, in this order, are no longer unseen, untouched. They're there. Here. I wrote this, these are my words, in orders caught by my imagination.

I need it. I need to know how. How to write and how to make words mine. And later I will figure out the why.

Creative writing: Sjette juli totusenogni

Jeg vandrer rundt i min egen transe, en blanding av ei uke med for lite søvn, dårlig kosthold og såre bein. Vandrer rundt i storbyen, altfor lettkledd for det gråtende været. Jeg er ikke kald, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke kvalm, jeg er ikke sliten. Jeg bare er. Er i storbyens gågate, enser ingen, veit ikke hvor jeg går, enda mindre hvorfor. Men det er jævlig bra. Jeg liker det sånn. Sjansen for å møte noen kjente er minimal, og jeg vil ha det sånn for alltid. Men i morgen begynner hverdagen igjen. Det tærer meg på innsida, jeg gruer meg.

Jeg sitter på en benk aleine, vil være aleine, men den frivillige ensomheten blir brutt av et slitent menneske som setter seg litt for nærme for mine skandinaviske røtter. Hun lokker til seg duene med noen minst like slitne brødblingser. Ensomheten er helt borte. Jeg blir kvalm, men orker ikke flytte meg. Jeg var her først. Du tar ikke med deg hele vennegjengen til en fremmeds fest, det er en uskreven regel, men en regel likefullt.

Alt er feil nå. Duene har forsvunnet, men de tok ikke med seg kvalmen. Den er som en grønn slimklump som formerer seg i magesekken, i lungene, i knærne, i neglene. Jeg er full av kvalme, jeg er kvalme. Nå sprekker jeg. Nå. Jeg må bort herfra, nå, eller så sprekker jeg.

Jeg velger den enkle veien, er ikke i tilstand til oppstyr. Jeg er i en transe. Min egen transe. I storbyen. Og det er bra.