EDUMACATION - what to dooo!

I love love love my job and I still haven't fucking heard any goddamn thing from CCNY. I'm considering postponing this whole New York thing another semester. And maybe apply for some other schools (HELLO NEW SCHOOL OMG).

I've decided to make a quick pros/cons list for waiting another semester. I might add stuff later.

Pros:
- Save a lottttttt more money.
- Enjoy my wonderful job another six months.
- Pay off some of my student loan, which will be huge-ass after studying in the US.
- Maybe get into another school. A better, more expensive school.
- Hang out in Oslo a while longer, I am enjoying my life here now.
- Go to TIFF! (The film festival in Tromsø, not Toronto.)

Cons:
- Have to wait another six months to move to New York. (Although I am planning on taking shorter trips there throughout the next semester if I don't move now.)
- Live at home half a year longer.
- Put my life "on hold", sort of. I am living here too, obviously, but my LIFE PLAN for the next three years was to live in NY and now I might not do that yet.
- I'm not 100% sure I'll get to renew my contract at work which ends Dec. 31. I'll have to talk to the bosses.


I don't know what to dooooo. These doubts started a couple of weeks ago and sometimes I think I've made up my mind, but then the next day I'm reconsidering.

We had a christmas party at work yesterday and it was so much fun and my coworkers are awesome and the kids at work are lovely and it's so funnnn and I'll be missing out on the best part if I leave now. The kindergarten opened August 31st this year, I got to join in on the planning a month in advance and getting the routines going after the kids started and we're so not past our "beginners phase". I think next year will be a better year, we'll be more prepared and we know what it's like working there and everyone's more comfortable and we know what the kids are like so it's easier to plan stuff and actually do what we plan and we know what works and what doesn't and and and. I think it would be very fun and good to see a more finished "product" of all our planning before I leave.


HLEP!!!

Creative writing: Hun visste ikke

Hun så på han. Håret hans var akkurat litt for langt, han måtte hele tida rykke på hodet for å få det unna øyna. Alltid til venstre. Hun visste at han ville klippe det snart, det var en stund sida sist. Leppene hans bevegde på seg, de forma lydløse ord før de stoppa i et smil. Hans smil. Smilet som viste alle tenna hans. Han hadde store fortenner og litt overbitt. Han fukta leppene med tunga, de var sikkert tørre av vinterlufta. Han fortsatte sin del av samtalen, hun visste ikke hva de snakka om, men tenna hans var ofte framme. Han gestikulerte villt, velta nesten ølglasset foran seg. Lo. Med hele seg. Henda hans hadde skeive lillefingre og, som vanlig, nedbitte negler. Han førte høyrehånda bort til nedre del av kvinneansiktet på venstre overarm, rett under t-skjortekanten. Tatoveringa var ganske ny, men ikke ny nok til at det var dumt å klø på den. Heldigvis. Det ville vært kjipt om han risikerte å ødelegge den bare fordi han klødde litt denne fredagskvelden i november. Hun stirra på hånda over den tatoverte huden som nå ble satt i bevegelse av kløing. De lange fingrene nappa litt i det vide t-skjorteermet, strøyk raskt nedover armen og tok tak i ølglasset. Armen var dekka av lyse hår som sikkert ville kilt hennes nakne hud ved berøring. Hun kunne ikke se håra i den dempa belysninga, men hun visste at de var der og akkurat hvordan de så ut. Hvordan de lå når han bladde i bøker. Hvordan de sto opp når han hørte bra musikk. Fargen på øyna hans var også usynlig. De blågrå øyna hans. Gjemt bak den snart nyklipte luggen. Han blunka. Igjen og igjen. Det var som om alt annet sto stille. Alt annet enn øyelokka som gikk ned og opp, ned og opp. Ned og opp. Øyevippene var mørkebrune og ikke spesielt lange. Men de var en del av øyna hans. Hans blågrå, smale øyne som blunka igjen og igjen. Som så på ølglasset som nærma seg ansiktet. Som stoppa tida. Munnen hans åpna seg litt for å slippe den kjølige væska ned halsen. Den skulle beruse han. Beruse hans kropp, hans sjel, hans væren. Hun så på han. Hun visste ikke at han så på henne.



---

Jeg veit ikke om jeg er helt ferdig, men jeg tror jeg er brukbart fornøyd med (det foreløpige) utfallet. Kommentarer? Hva jeg vil med siste setninga? Er det altfor tydelig? Er dette veldig klisjé? Er beskrivelsene for detaljerte/udetaljerte? Er skrivemåten levende? Hva har du å si om denne teksten?

starstruck

So, uhm. I just saw Mary-Kate Olsen. In Oslo.

Art project

I've just started my own little art project with my polaroid camera and the streets of Oslo. The photo above shows my first attribution, outside a Kiwi on Sinsen.

/rumpetaske

Taking time to write a short update

I'm not doing a whole lot these days, I don't know, I wish I was writing, but I don't have time to think about it. The last two weeks have been buuusyyy, but I still feel like I haven't done much. I've been working two jobs, in a transition period between my new and old job, but I'm done with my old one now so iz all good. And then I was working and hanging out at the Øya festival which was fun and tiring. I'm working full time in a kindergarten now, but it's completely new so all we're doing is plan stuff and buy stuff and hang out and decorate. It's fun.

I'm staying in Oslo for the rest of the year so if anyone nearby wants to do something sometime, let me know, I don't have a lot of stuff to do.

I envy all of you peoples who are going back to school or starting over at a new school or traveling all over. Enjoy it!

Err, right now (well, on Tuesday which was when I wrote this) Don Martin from Gatas Parlament is walking on the edge of the roof outside my window.

Creative writing: Writing

I've decided that I want to write. Period? I don't know. Write more? I'm not sure. I'm mostly unsure about the how. I don't write, I've never been a writer. I've always said that I don't like writing, I guess people change. I knew people could change, I would say I'm a pretty decent example of just that, but I never thought I would want to write.

Here I am. Ready to write, without knowledge of the how. Enlighten me. Inspire me. I need words flowing through space and time, the right words, reaching for my thoughts and hands, getting close enough for me to catch them, make them mine, arrange them in orders previously unseen by human kind, untouched by thoughts and imaginations, nonexistent and innocent. Until they meet me.

I will brutally take their innocence. These words, in this order, are no longer unseen, untouched. They're there. Here. I wrote this, these are my words, in orders caught by my imagination.

I need it. I need to know how. How to write and how to make words mine. And later I will figure out the why.

Creative writing: Sjette juli totusenogni

Jeg vandrer rundt i min egen transe, en blanding av ei uke med for lite søvn, dårlig kosthold og såre bein. Vandrer rundt i storbyen, altfor lettkledd for det gråtende været. Jeg er ikke kald, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke kvalm, jeg er ikke sliten. Jeg bare er. Er i storbyens gågate, enser ingen, veit ikke hvor jeg går, enda mindre hvorfor. Men det er jævlig bra. Jeg liker det sånn. Sjansen for å møte noen kjente er minimal, og jeg vil ha det sånn for alltid. Men i morgen begynner hverdagen igjen. Det tærer meg på innsida, jeg gruer meg.

Jeg sitter på en benk aleine, vil være aleine, men den frivillige ensomheten blir brutt av et slitent menneske som setter seg litt for nærme for mine skandinaviske røtter. Hun lokker til seg duene med noen minst like slitne brødblingser. Ensomheten er helt borte. Jeg blir kvalm, men orker ikke flytte meg. Jeg var her først. Du tar ikke med deg hele vennegjengen til en fremmeds fest, det er en uskreven regel, men en regel likefullt.

Alt er feil nå. Duene har forsvunnet, men de tok ikke med seg kvalmen. Den er som en grønn slimklump som formerer seg i magesekken, i lungene, i knærne, i neglene. Jeg er full av kvalme, jeg er kvalme. Nå sprekker jeg. Nå. Jeg må bort herfra, nå, eller så sprekker jeg.

Jeg velger den enkle veien, er ikke i tilstand til oppstyr. Jeg er i en transe. Min egen transe. I storbyen. Og det er bra.

På bussen

Jeg er på vei til København og Roskildefestivalen. Gruer meg litt.

Lister over ting som har vært og som skal være

Jeg har i løpet av de siste dagene (i ganske kronologisk rekkefølge):
- levert siste(?) eksamen på HiL
- sagt hadet til Charlotte
- vaska litt hybel
- spilt en tidligere uprøvd drikkelek, great success!
- vært på avslutningsfæst med klassa
- sagt hadet til altfor mange mennesker og klæmt litt på dem alle sammen
- snakka med en del folk fra klassa for første gang som jeg selvfølgelig vil savne noe fryktelig (Gisken 2009: klokka seint i går kveld)
- preika med to voksne damer utafor Paddy's, hun ene hadde en slags eksamen i dag, det gikk sikkert kjempebra!
- klart å vise tatoveringa mi selv om jeg for en gangs skyld ikke hadde på meg klesplagg med lav rygg
- møtt Tommy med skolisser som han slo folk med
- blitt forlatt av Trine
- blitt BFF med en alkoholiker som måtte låne telefonen min og hadde kjøpt bukse og servietter på salg og heldigvis har gode venner som vil støtte henne mens hun er på "alkishjem"
- slaska

I løpet av de neste dagene skal jeg:
- pakke alle tinga mine
- vaske resten av hybelen
- henge med de som er igjen
- forlate Lillehammer
- GRÅTE!!!

Takk og farvel

Jeg fikk en KJEMPEklem av Jostein i går. Jeg kommer til å savne dere alle sammen, selv de av dere jeg aldri har snakka med.

The beginning of the end

I'm currently writing a home exam about the music and sound in Reservoir Dogs. It's interesting and I'm learning a lot, but I'm sick and tired of writing now. Luckily it's all over soon, only a few more pages. But I kinda don't want it to be over. I've had so much fun in Lillehammer the last couple of months. I've met some amazing people here, and only pretty recently started expanding my social network in my class (which previously was narrowed down to those five amazing people already mentioned). I wish I had the chance to get to know the new acquaintances better, but I'm leaving in a week and not continuing here next semester. I don't know, I guess I could keep in touch with them somehow, but I feel like I don't know them well enough for it to be natural. We'll see. I'll get over it.


Trying to make some sense of it all,
but I can see it makes no sense at all.

I don't believe in Beatles

"I was the walrus,
but now I'm John."

What a song. I find it to be really strong and emotional.

To me, it's like The Beatles just broke up. I haven't really listened to any of their solo work until recently and this song is on Lennon's first solo album. He claims to not believe in all these idols (The Beatles being one of them), just believing in himself. He's on his own now, "the dream is over."

"And so, dear friends,
you'll just have to carry on.

The dream is over."

My first tattoo

I wrote this March 21st:

Okay, so, I got my first tattoo yesterday. On my upper back. I sat for five hours including breaks. I don't think I could've sat there for much longer, unless I knew there wasn't much more work to be done. I tried to distract myself by listening to Andrea (thank you a million times for coming with me!) and The Beatles, but it didn't really work. It was pppainful, but holy fucking crap, the result is amazing. I have lots of red marks on my forearm after pinching myself really hard with my nails and my back is sore and the shading and coloring on the same spot over and over and over again yesterday was awful. But yes, sssooo worth it. All the tiny details and the colors and the way things fade into each other and the shading and the whole picture and and and. Just... amazing. So much better than I ever imagined.

I hadn't told my mom or any other family member I was doing it. My mom knew I was probably getting a tattoo, but I had told her my appointment had been delayed a couple of weeks and she didn't know I was going to do this motive. My cousin and aunt is visiting from Copenhagen this weekend and we were having a family dinner last night and I was a couple of hours late for it. I tried to cover up, pretend I was doing something else, but when I was on my way home I told mom what neighborhood I'd been in and she figured out what I'd been doing. But she was not expecting this big, amazing piece of art. Everyone absolutely loved it, both the surprise element and the tattoo itself.

Enough chitter-chatter. Picture time!

Photo taken by Andrea Bruer.


My mom (mamma = mom) cried when she saw it. Happy tears, of course.
Click on photos to see larger versions.

Oh shittt, this thing is on my back. I can't believe it and I can't stop looking at the photo.

--

It has almost finished healing now. I still lllove it (phew!). And I'm very excited about my next one, whenever that will be.

Mission: accomplished

So fucking worth the pain. Would do again. Pictures later.

Nostalgia is coming back

Today, at school, a couple of my friends and I talked about them wanting to visit me while I'm living in New York next year. And we talked about everything we should do when they're there and I listed up a bunch of stuff I did and I wish I'd done when I was there. Like eating toasted bagels with cream cheese, hang out in Central Park, watch squirrels, eat pretzels, go to stand-up shows, concerts, take the subway, visit Union Square, shop till you drop, go to bars in Williamsburg, look at all the weird and awesome New Yorkers, walk around Rockefeller Center hoping to see NBC celebrities, take the Staten Island boat, buy coffee at Starbucks, drink said coffee in Central Park while watching squirrels and New Yorkers, go to Coney Island, see a live taping of Daily Show/Late Show/Colbert Report/Late Night/SNL. And so on.

It made me very nostalgic and I can't believe I might be living there again in six months. Or at the very least a year and six months.

You should come visit me too.

Aketur

To jenter i klassa, Cecilie og Trine, og jeg var oppe ved Cecilie og aka en dag. Det var moro. Bakken var kjempelang, vi måtte ta buss opp opp opp i ørten minutter. Her er noen bilder.


Henholdsvis Cecilie og Trine.








Vi tok en liten pause foran dette skumle huset.


Og enda en pause ved et annet hus.




Slitne, men klare for andre runde.

Alle bildene er tatt med mobilen min.

På forelesning

Jeg kjeder meg på forelesning og kan ikke tegne hoder, hender og bein.

Kjøleskappoesi

Jeg kjøpte tyske kjøleskapord i USA, men har ikke åpna dem før nå. Dette "diktet" har jeg laga med grunnlag i en setning min hybel- og klassekamerat Trine skreiv.

Fra en notis

Dette skreiv Mari på en Stickie Note på dataen min da vi var på tur i Florida:

solbrentheten svir som et uvær i en oterpung
-sigrun, 15/5, 22:41

To tusen og ni - mobilinnlegg

Dette skreiv jeg på mobilen i begynnelsen av januar i et "inspirerende" øyeblikk:

To tusen og ni. Totusenåni. Det klinger helt ålreit. Jeg likte null-åtte og ikke bare på grunn av uttalen. Jeg flytta hjemmefra, bare for en kort periode, men i gjengjeld til New York. Jeg har fått utrolig mye ut av det oppholdet og kanskje er jeg der igjen innen år null-ni er omme. Det drømmer jeg om. Tidligere i vinter/høst klarte jeg å glemme USA da jeg tenkte på hvilke land jeg hadde vært i det året. Det virker så ufattelig lenge sida. Jeg var ikke meg før New York, og ikke helt etter heller. Jeg er meg i New York. Jeg har ikke vært mange steder i verden, men jeg - som så veldig mange andre - veit at New York er Byen for meg. Jeg kommer meg tilbake, jeg må bare ta en omvei innom Lillehammer et års tid. Dette skulle ikke bli om bare New York, men det er dette jeg absolutt sitter sterkest igjen med etter enda et endt år. Det har vært et bra år. Et år uten det og det, men hva så. Jeg fant.

--

I dag er det akkurat ett år sida jeg dro.

Om å følge drømmene mine

Innimellom er jeg bekymra for at jeg ikke følger drømmene mine eller ikke har høye nok ambisjoner for meg selv som motiverer meg til å gjøre det jeg vil eller kommer til å gi opp alt av en eller annen grunn.

Men akkurat nå innså jeg at dette ikke er noe å bekymre seg for.

Duivels: zomg, tenk om jeg blir intern hos SNL om noen år.
ruhrgas: da skal jeg besøke deg
ruhrgas: og ta med meg kjæresten min fra planeten mars og fly dit i rombilen min
ruhrgas: bliip bloop sier den når den flyr
Duivels: Det der er det frekkeste du noengang har sagt.
ruhrgas: ja, det var kanskje litt dårlig gjort å tråkke på drømmene dine
Duivels: Ja.
Duivels: Og denne drømmen er mulig å realisere, for jeg skal gå på skole i NY og ta internships og NBC har mange internships.
ruhrgas: har du kommet inn? gratulerer
Duivels: Nei, men en eller annen gang gjør jeg det.
Duivels: Om ikke i år, så seinere.

Jeg skal gå på skole i NY. Jeg gir ikke opp. Hvis jeg ikke kommer meg til New York, er det fordi jeg har ombestemt meg.

Internship hos SNL er best case scenario, men jeg kommer ingen vei hvis jeg ikke drømmer.