Hun så på han. Håret hans var akkurat litt for langt, han måtte hele tida rykke på hodet for å få det unna øyna. Alltid til venstre. Hun visste at han ville klippe det snart, det var en stund sida sist. Leppene hans bevegde på seg, de forma lydløse ord før de stoppa i et smil. Hans smil. Smilet som viste alle tenna hans. Han hadde store fortenner og litt overbitt. Han fukta leppene med tunga, de var sikkert tørre av vinterlufta. Han fortsatte sin del av samtalen, hun visste ikke hva de snakka om, men tenna hans var ofte framme. Han gestikulerte villt, velta nesten ølglasset foran seg. Lo. Med hele seg. Henda hans hadde skeive lillefingre og, som vanlig, nedbitte negler. Han førte høyrehånda bort til nedre del av kvinneansiktet på venstre overarm, rett under t-skjortekanten. Tatoveringa var ganske ny, men ikke ny nok til at det var dumt å klø på den. Heldigvis. Det ville vært kjipt om han risikerte å ødelegge den bare fordi han klødde litt denne fredagskvelden i november. Hun stirra på hånda over den tatoverte huden som nå ble satt i bevegelse av kløing. De lange fingrene nappa litt i det vide t-skjorteermet, strøyk raskt nedover armen og tok tak i ølglasset. Armen var dekka av lyse hår som sikkert ville kilt hennes nakne hud ved berøring. Hun kunne ikke se håra i den dempa belysninga, men hun visste at de var der og akkurat hvordan de så ut. Hvordan de lå når han bladde i bøker. Hvordan de sto opp når han hørte bra musikk. Fargen på øyna hans var også usynlig. De blågrå øyna hans. Gjemt bak den snart nyklipte luggen. Han blunka. Igjen og igjen. Det var som om alt annet sto stille. Alt annet enn øyelokka som gikk ned og opp, ned og opp. Ned og opp. Øyevippene var mørkebrune og ikke spesielt lange. Men de var en del av øyna hans. Hans blågrå, smale øyne som blunka igjen og igjen. Som så på ølglasset som nærma seg ansiktet. Som stoppa tida. Munnen hans åpna seg litt for å slippe den kjølige væska ned halsen. Den skulle beruse han. Beruse hans kropp, hans sjel, hans væren. Hun så på han. Hun visste ikke at han så på henne.
---
Jeg veit ikke om jeg er helt ferdig, men jeg tror jeg er brukbart fornøyd med (det foreløpige) utfallet. Kommentarer? Hva jeg vil med siste setninga? Er det altfor tydelig? Er dette veldig klisjé? Er beskrivelsene for detaljerte/udetaljerte? Er skrivemåten levende? Hva har du å si om denne teksten?
