Isn't It Ironic?

Så ironisk. En dame ved siden av meg på undergrunnsbanen sitter og leser om kristendommen og spiser eple.


Så mye for å skrive hver dag. Jeg går gjennom en litt tøff periode nå. Jeg klarer ikke helt gjøre det jeg skal på skolen, en ting er at det er veldig mye på en gang nå - vi er midt i midtermperioden -, en annen grunn er at jeg ikke føler meg tilpass her. Jeg har ingen venner og savner Oslo og situasjonen jeg var i der. Jeg begynte nesten å gråte på subwayen istad på grunn av det.
Jeg trodde at jeg by now i det minste ville fått en omgangskrets jeg hang med litt awkwardly, men jeg har ikke engang det. Føler meg utafor, er lei av å gjøre skolearbeid, jeg vil hjem til dere.


Jeg skreiv de forrige paragrafene på norsk på telefonen, med intensjonen om å oversette til engelsk, fordi jeg ikke ville at epledama skulle skjønne hva jeg skreiv i gjerningsøyeblikket. Men jeg gidder ikke oversette og jeg kopierte heller direkte over og derfor er det noen engelske fraser her og der. (Pluss at jeg forholder meg til amerikansk mer enn norsk for tida og amerikaniserer (whaaat) norsken min litt. æøå.)



Nå drikker jeg Bolthouse Farms' kalde Mocha Cappuccino-drikk og den er sykt god. Jeg har også kjøpt sure Jelly Beans og sjokoladerosiner. Og jeg bestilte to nye par Converse-sko (royal blue og yellow) fra en nettside som har saaaalg, $64 for alt inkl. frakt (vanligvis koster ett par ca. $45). Jeg drukner sorgene i materielle goder.

Jeg sitter på skolen og skal liksom gjøre lekser, men jeg er stuck. Jeg liker ikke faget, jeg liker ikke det jeg har valgt å skrive om, jeg liker ikke det jeg skriver, jeg liker Jelly Beans.