EDUMACATION - what to dooo!

I love love love my job and I still haven't fucking heard any goddamn thing from CCNY. I'm considering postponing this whole New York thing another semester. And maybe apply for some other schools (HELLO NEW SCHOOL OMG).

I've decided to make a quick pros/cons list for waiting another semester. I might add stuff later.

Pros:
- Save a lottttttt more money.
- Enjoy my wonderful job another six months.
- Pay off some of my student loan, which will be huge-ass after studying in the US.
- Maybe get into another school. A better, more expensive school.
- Hang out in Oslo a while longer, I am enjoying my life here now.
- Go to TIFF! (The film festival in Tromsø, not Toronto.)

Cons:
- Have to wait another six months to move to New York. (Although I am planning on taking shorter trips there throughout the next semester if I don't move now.)
- Live at home half a year longer.
- Put my life "on hold", sort of. I am living here too, obviously, but my LIFE PLAN for the next three years was to live in NY and now I might not do that yet.
- I'm not 100% sure I'll get to renew my contract at work which ends Dec. 31. I'll have to talk to the bosses.


I don't know what to dooooo. These doubts started a couple of weeks ago and sometimes I think I've made up my mind, but then the next day I'm reconsidering.

We had a christmas party at work yesterday and it was so much fun and my coworkers are awesome and the kids at work are lovely and it's so funnnn and I'll be missing out on the best part if I leave now. The kindergarten opened August 31st this year, I got to join in on the planning a month in advance and getting the routines going after the kids started and we're so not past our "beginners phase". I think next year will be a better year, we'll be more prepared and we know what it's like working there and everyone's more comfortable and we know what the kids are like so it's easier to plan stuff and actually do what we plan and we know what works and what doesn't and and and. I think it would be very fun and good to see a more finished "product" of all our planning before I leave.


HLEP!!!

Creative writing: Hun visste ikke

Hun så på han. Håret hans var akkurat litt for langt, han måtte hele tida rykke på hodet for å få det unna øyna. Alltid til venstre. Hun visste at han ville klippe det snart, det var en stund sida sist. Leppene hans bevegde på seg, de forma lydløse ord før de stoppa i et smil. Hans smil. Smilet som viste alle tenna hans. Han hadde store fortenner og litt overbitt. Han fukta leppene med tunga, de var sikkert tørre av vinterlufta. Han fortsatte sin del av samtalen, hun visste ikke hva de snakka om, men tenna hans var ofte framme. Han gestikulerte villt, velta nesten ølglasset foran seg. Lo. Med hele seg. Henda hans hadde skeive lillefingre og, som vanlig, nedbitte negler. Han førte høyrehånda bort til nedre del av kvinneansiktet på venstre overarm, rett under t-skjortekanten. Tatoveringa var ganske ny, men ikke ny nok til at det var dumt å klø på den. Heldigvis. Det ville vært kjipt om han risikerte å ødelegge den bare fordi han klødde litt denne fredagskvelden i november. Hun stirra på hånda over den tatoverte huden som nå ble satt i bevegelse av kløing. De lange fingrene nappa litt i det vide t-skjorteermet, strøyk raskt nedover armen og tok tak i ølglasset. Armen var dekka av lyse hår som sikkert ville kilt hennes nakne hud ved berøring. Hun kunne ikke se håra i den dempa belysninga, men hun visste at de var der og akkurat hvordan de så ut. Hvordan de lå når han bladde i bøker. Hvordan de sto opp når han hørte bra musikk. Fargen på øyna hans var også usynlig. De blågrå øyna hans. Gjemt bak den snart nyklipte luggen. Han blunka. Igjen og igjen. Det var som om alt annet sto stille. Alt annet enn øyelokka som gikk ned og opp, ned og opp. Ned og opp. Øyevippene var mørkebrune og ikke spesielt lange. Men de var en del av øyna hans. Hans blågrå, smale øyne som blunka igjen og igjen. Som så på ølglasset som nærma seg ansiktet. Som stoppa tida. Munnen hans åpna seg litt for å slippe den kjølige væska ned halsen. Den skulle beruse han. Beruse hans kropp, hans sjel, hans væren. Hun så på han. Hun visste ikke at han så på henne.



---

Jeg veit ikke om jeg er helt ferdig, men jeg tror jeg er brukbart fornøyd med (det foreløpige) utfallet. Kommentarer? Hva jeg vil med siste setninga? Er det altfor tydelig? Er dette veldig klisjé? Er beskrivelsene for detaljerte/udetaljerte? Er skrivemåten levende? Hva har du å si om denne teksten?

starstruck

So, uhm. I just saw Mary-Kate Olsen. In Oslo.

Art project

I've just started my own little art project with my polaroid camera and the streets of Oslo. The photo above shows my first attribution, outside a Kiwi on Sinsen.

/rumpetaske

Taking time to write a short update

I'm not doing a whole lot these days, I don't know, I wish I was writing, but I don't have time to think about it. The last two weeks have been buuusyyy, but I still feel like I haven't done much. I've been working two jobs, in a transition period between my new and old job, but I'm done with my old one now so iz all good. And then I was working and hanging out at the Øya festival which was fun and tiring. I'm working full time in a kindergarten now, but it's completely new so all we're doing is plan stuff and buy stuff and hang out and decorate. It's fun.

I'm staying in Oslo for the rest of the year so if anyone nearby wants to do something sometime, let me know, I don't have a lot of stuff to do.

I envy all of you peoples who are going back to school or starting over at a new school or traveling all over. Enjoy it!

Err, right now (well, on Tuesday which was when I wrote this) Don Martin from Gatas Parlament is walking on the edge of the roof outside my window.

Creative writing: Writing

I've decided that I want to write. Period? I don't know. Write more? I'm not sure. I'm mostly unsure about the how. I don't write, I've never been a writer. I've always said that I don't like writing, I guess people change. I knew people could change, I would say I'm a pretty decent example of just that, but I never thought I would want to write.

Here I am. Ready to write, without knowledge of the how. Enlighten me. Inspire me. I need words flowing through space and time, the right words, reaching for my thoughts and hands, getting close enough for me to catch them, make them mine, arrange them in orders previously unseen by human kind, untouched by thoughts and imaginations, nonexistent and innocent. Until they meet me.

I will brutally take their innocence. These words, in this order, are no longer unseen, untouched. They're there. Here. I wrote this, these are my words, in orders caught by my imagination.

I need it. I need to know how. How to write and how to make words mine. And later I will figure out the why.

Creative writing: Sjette juli totusenogni

Jeg vandrer rundt i min egen transe, en blanding av ei uke med for lite søvn, dårlig kosthold og såre bein. Vandrer rundt i storbyen, altfor lettkledd for det gråtende været. Jeg er ikke kald, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke kvalm, jeg er ikke sliten. Jeg bare er. Er i storbyens gågate, enser ingen, veit ikke hvor jeg går, enda mindre hvorfor. Men det er jævlig bra. Jeg liker det sånn. Sjansen for å møte noen kjente er minimal, og jeg vil ha det sånn for alltid. Men i morgen begynner hverdagen igjen. Det tærer meg på innsida, jeg gruer meg.

Jeg sitter på en benk aleine, vil være aleine, men den frivillige ensomheten blir brutt av et slitent menneske som setter seg litt for nærme for mine skandinaviske røtter. Hun lokker til seg duene med noen minst like slitne brødblingser. Ensomheten er helt borte. Jeg blir kvalm, men orker ikke flytte meg. Jeg var her først. Du tar ikke med deg hele vennegjengen til en fremmeds fest, det er en uskreven regel, men en regel likefullt.

Alt er feil nå. Duene har forsvunnet, men de tok ikke med seg kvalmen. Den er som en grønn slimklump som formerer seg i magesekken, i lungene, i knærne, i neglene. Jeg er full av kvalme, jeg er kvalme. Nå sprekker jeg. Nå. Jeg må bort herfra, nå, eller så sprekker jeg.

Jeg velger den enkle veien, er ikke i tilstand til oppstyr. Jeg er i en transe. Min egen transe. I storbyen. Og det er bra.