Taking time to write a short update

I'm not doing a whole lot these days, I don't know, I wish I was writing, but I don't have time to think about it. The last two weeks have been buuusyyy, but I still feel like I haven't done much. I've been working two jobs, in a transition period between my new and old job, but I'm done with my old one now so iz all good. And then I was working and hanging out at the Øya festival which was fun and tiring. I'm working full time in a kindergarten now, but it's completely new so all we're doing is plan stuff and buy stuff and hang out and decorate. It's fun.

I'm staying in Oslo for the rest of the year so if anyone nearby wants to do something sometime, let me know, I don't have a lot of stuff to do.

I envy all of you peoples who are going back to school or starting over at a new school or traveling all over. Enjoy it!

Err, right now (well, on Tuesday which was when I wrote this) Don Martin from Gatas Parlament is walking on the edge of the roof outside my window.

Creative writing: Writing

I've decided that I want to write. Period? I don't know. Write more? I'm not sure. I'm mostly unsure about the how. I don't write, I've never been a writer. I've always said that I don't like writing, I guess people change. I knew people could change, I would say I'm a pretty decent example of just that, but I never thought I would want to write.

Here I am. Ready to write, without knowledge of the how. Enlighten me. Inspire me. I need words flowing through space and time, the right words, reaching for my thoughts and hands, getting close enough for me to catch them, make them mine, arrange them in orders previously unseen by human kind, untouched by thoughts and imaginations, nonexistent and innocent. Until they meet me.

I will brutally take their innocence. These words, in this order, are no longer unseen, untouched. They're there. Here. I wrote this, these are my words, in orders caught by my imagination.

I need it. I need to know how. How to write and how to make words mine. And later I will figure out the why.

Creative writing: Sjette juli totusenogni

Jeg vandrer rundt i min egen transe, en blanding av ei uke med for lite søvn, dårlig kosthold og såre bein. Vandrer rundt i storbyen, altfor lettkledd for det gråtende været. Jeg er ikke kald, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke kvalm, jeg er ikke sliten. Jeg bare er. Er i storbyens gågate, enser ingen, veit ikke hvor jeg går, enda mindre hvorfor. Men det er jævlig bra. Jeg liker det sånn. Sjansen for å møte noen kjente er minimal, og jeg vil ha det sånn for alltid. Men i morgen begynner hverdagen igjen. Det tærer meg på innsida, jeg gruer meg.

Jeg sitter på en benk aleine, vil være aleine, men den frivillige ensomheten blir brutt av et slitent menneske som setter seg litt for nærme for mine skandinaviske røtter. Hun lokker til seg duene med noen minst like slitne brødblingser. Ensomheten er helt borte. Jeg blir kvalm, men orker ikke flytte meg. Jeg var her først. Du tar ikke med deg hele vennegjengen til en fremmeds fest, det er en uskreven regel, men en regel likefullt.

Alt er feil nå. Duene har forsvunnet, men de tok ikke med seg kvalmen. Den er som en grønn slimklump som formerer seg i magesekken, i lungene, i knærne, i neglene. Jeg er full av kvalme, jeg er kvalme. Nå sprekker jeg. Nå. Jeg må bort herfra, nå, eller så sprekker jeg.

Jeg velger den enkle veien, er ikke i tilstand til oppstyr. Jeg er i en transe. Min egen transe. I storbyen. Og det er bra.

På bussen

Jeg er på vei til København og Roskildefestivalen. Gruer meg litt.

Lister over ting som har vært og som skal være

Jeg har i løpet av de siste dagene (i ganske kronologisk rekkefølge):
- levert siste(?) eksamen på HiL
- sagt hadet til Charlotte
- vaska litt hybel
- spilt en tidligere uprøvd drikkelek, great success!
- vært på avslutningsfæst med klassa
- sagt hadet til altfor mange mennesker og klæmt litt på dem alle sammen
- snakka med en del folk fra klassa for første gang som jeg selvfølgelig vil savne noe fryktelig (Gisken 2009: klokka seint i går kveld)
- preika med to voksne damer utafor Paddy's, hun ene hadde en slags eksamen i dag, det gikk sikkert kjempebra!
- klart å vise tatoveringa mi selv om jeg for en gangs skyld ikke hadde på meg klesplagg med lav rygg
- møtt Tommy med skolisser som han slo folk med
- blitt forlatt av Trine
- blitt BFF med en alkoholiker som måtte låne telefonen min og hadde kjøpt bukse og servietter på salg og heldigvis har gode venner som vil støtte henne mens hun er på "alkishjem"
- slaska

I løpet av de neste dagene skal jeg:
- pakke alle tinga mine
- vaske resten av hybelen
- henge med de som er igjen
- forlate Lillehammer
- GRÅTE!!!

Takk og farvel

Jeg fikk en KJEMPEklem av Jostein i går. Jeg kommer til å savne dere alle sammen, selv de av dere jeg aldri har snakka med.

The beginning of the end

I'm currently writing a home exam about the music and sound in Reservoir Dogs. It's interesting and I'm learning a lot, but I'm sick and tired of writing now. Luckily it's all over soon, only a few more pages. But I kinda don't want it to be over. I've had so much fun in Lillehammer the last couple of months. I've met some amazing people here, and only pretty recently started expanding my social network in my class (which previously was narrowed down to those five amazing people already mentioned). I wish I had the chance to get to know the new acquaintances better, but I'm leaving in a week and not continuing here next semester. I don't know, I guess I could keep in touch with them somehow, but I feel like I don't know them well enough for it to be natural. We'll see. I'll get over it.


Trying to make some sense of it all,
but I can see it makes no sense at all.